Test av Mini Cooper SE (April 2020)

Den ikoniske Mini Cooperen har blitt helelektrisk, og med det vil jeg si at en allerede artig bil har blitt enda morsommere.

Dato 15.04.2020 @ 11:05

Med sitt ikoniske design, kan jeg fastslå at det ikke har skjedd store endringer på designet hverken innvendig eller utvendig. Mini er fortsatt tro til original designet og jeg liker det! Med sort tak og speil, og en nydelig rødfarge på karosseriet, synes jeg denne fargekombinasjonen er meget tiltalende. Mini Cooper SE, også kalt Mini Electric, har en startpris på 273 800 (Essentials pakken). Riktignok ikke en veldig billig bil med 3 dører, men nå er det slik at Mini leverer stil og kjøreopplevelse som glatt er verdt disse kronene.

For det er mye stilig her, og masse karakteristiske detaljer. Det er fortsatt store runde lykter, riktignok LED lykter, et scoop i panseret og en liten hekkspoiler bak. Minis elektriske merke er også plassert i grillen, på bakluka og på siden bak forhjulene, kult! For dere filmtittere der ute kan dere se filmen her.

Det ble riktignok en strabasiøs manøver for meg å sette meg bak, så hvis du er gira på å få et innblikk i hvordan det er, så råder jeg deg til å se filmen.

Cooper SE leverer totalt 184 hester, og 0-100 går unna på 7,3 sekunder. Dette er etter min mening mer enn nok i en småbil som denne, og det skal ikke mye til før man får litt hjulspinn. Følelsen av momentan elektrisk kraft i en Mini Cooper er utrolig bra, og den er helt herlig å kjøre på riks- og landevei. Du får fortsatt følelsen av at du sitter i en gokart, riktignok en sivilisert gokart.

Det kuleste med denne bilen etter min mening er LED baklyktene som er inspirert av det britiske flagget. Ellers liker jeg og hvordan bilen sitter og føles ut på veien, men den er litt for stiv etter min smak. Den er ganske kvikk og sportslig på landeveien og i byen, men til hverdagslig kjøring på litt ujevne flater og over fartshumper, kan du forberede deg på at den kjennes litt hard ut. Sett bort fra dette er den fin å ha med å gjøre, og leverer en relativt god og morsom kjøreopplevelse totalt sett.

Tøff bil, ikke sant? Her er det lettere å se hvordan baklyktene ser ut, og de er jo bare helt rå! Verdt å merke seg at S´en i Cooper S emblemet er farget gul, for å signalisere at det her er elektrisk kraft som er tatt i bruk. Når det kommer til forbruk vil jeg si at den ikke er så alt for ille, da den på testrunden vår hadde et snittforbruk på 13,6 kWt per 100 km. WLTP ligger i følge Mini sine nettsider på 234 km, men etter å ha gjort litt research på nett, ser jeg at denne kan variere stort ut fra vær- og vindforhold. Batterikapasiteten på Cooper SE ligger på 32,6 kWt, og den kommer med hurtiglading og den kan da lade på 50kW. Elektrisk rekkevidde er på 185 kilometer, med andre ord kan denne fint reise et lite stykke, hvis man skulle ha behov for det.

Bagasjerommet er heller ikke så veldig stort, men det er jo en selvfølge når bilen er liten. Rommet er nesten firkantet så romløsningen er praktisk og god. Volumet er på 211 liter, og ved å dytte ned baksetene rommer det 731 liter. Det eneste som er upraktisk med dette bagasjerommet, når baksetene er felt ned, er at setene ikke legger seg helt flatt ned så det blir et lite trappetrinn baki. Dette gjør det noe vanskligere å få inn store ting, så at Minien kan brukes som en flyttebil er vel bare å utelukke. Uansett er det 4 hanker, 2 på hver side bak, og man har et rom under gulvet, praktisk!

Det mest vidunderlige med denne luka er at når du åpner den så fester den seg i et spor slik at du slipper å holde luka oppe for hånd. Dette fant jeg selvfølgelig ut etter at jeg hadde tatt bilde, men det er verdt å nevne. Ellers kan dere se at dette rommet har litt dybde, så det er faktisk plass til litt av hvert her.

For å slå ned baksetene, må denne tappen dras opp.

Og slik ser da setene i baksetene ut. Stilig utformet, men det er ikke akkurat veldig stor plass her. Det kan dere jo forsåvidt få et bedre innblikk i når jeg prøver å krype inn bak i filmen jeg lagde.

Og sånn ser ryggen ut. Designet på baksetene er ganske så likt forsetene, og det er en fin balanse mellom skinn og stoff her. Setene er overraskende komfortable å sitte i, men de er nok ikke beregnet for voksne folk. At det er mulig å ha barn bak her, vil jeg ikke si er noe problem. Det er som dere ser, fester til barneseter på begge sider, og hvis du ikke er over 175 cm, vil det fint være benplass nok til de bak.

Masse runde detaljer er det å finne i Mini. Høytalerene er gode, og jeg liker svært godt at det er 3 koppholdere bak, og 2 foran.

Hodeplassen er det heller ikke noe å si på. Jeg har mer enn nok plass, og fra midjen og opp føles det nesten befriende å sitte bak.

Fra midjen og ned føles det ut som bena blir presset i hjel, men det går akkurat. Hadde jeg absolutt måttet bli sittende her i noen timer så hadde det sikkert godt fint, for setene er myke, men jeg hadde nok sliti litt med blodomløpet i føttene vil jeg tro.

Foran er det riktignok bedre plass. Som dere ser er dette dashbordet og interiøret ganske så likt andre Mini modeller, og det er fortsatt et kjent miljø for de som har eid Mini tidligere. Til å være en liten bil, oppleves cockpiten ganske romslig, og bilen er veldig ålreit å dra på søndagstur i.

Mye buer og sirkler på Miniene, men det er bare kult synes jeg.

Føreposisjonen oppleves som ganske god. Jeg liker plasseringene til pedalene, og det nye heldigitale instrumentet fungerer greit. Jeg synes ikke det er så veldig pent å se på, men det gir meg den infromasjonen jeg trenger. Rattet er godt å holde i, og gir meg god feedback av hvordan bilen  ruller over underlaget.

Setejustering i testbilen foregikk ved bruk av spaker, og de gjorde jobben de. I utgangspunktet er forsetene ganske gode å sitte i, så det gjør ikke noe at man ikke kan stille disse inn ved bruk av masse elektriske knapper. Kult med den gule S´en i dørkarmen på logoen her også.

Setene er dype, og har gode sidestøtter, og det er bra for når du drar med Cooper SE på landsbygda for å leke Petter Solberg, dså holder disse deg på plass uten problem.

Til tross for de mange sirklene i designet, så har ikke det gått på kontra av plassen. Man har et lite rom under armlenet, 2 koppholdere foran girspaken, USB uttak og 12V uttak, litt plass i dørene samt et romslig hanskerom. Materialene som er brukt føles heller ikke billige, men kraftige og litt eksklusive. Jeg synes den gule startbryteren som dere ser i midten under klimaanlegget er veldig kul, og det går fint å manøvrere seg gjennom infotainmenten. Denne er ikke så veldig stor, og har mange undermenyer, men den er rask og brukervennlig. Girspaken synes jeg ser litt vulgær ut, og knappene rundt menyvalghjulet virker billige, men de fungerer slik de skal.

En annen tøff detalj som jeg ble forelsket i, var denne LED buen som går rundt infotainmenten. Den lyser i samme farge som bilens kjøremodus, og justerer seg med hvor stor fart du har. Den justerer seg også når du vrir på volumknappen. I eco modus (Green) lyser den grønt, og i sport lyser den rødt.

Ganske stilig, eller hva? Testbilen var også utstyrt med et fabelaktig ryggekamera, og sensorer, så det å lukeparkere var ikke noe problem.

Selv om Mini Cooper har blitt helelektrisk, så har ikke det gått ut over følelsen av det å kjøre Mini. Jeg er positivt overrasket over hvor bra den føles ut, totalt sett, og dette er helt klart en meget gøyal bil å kjøre rundt i. Tusen takk til Bavaria Kristiansand for at jeg fikk låne bilen.

Bilmerke:
Drivstoff: