Langtest med bybobilen Swift Toscane 599 (okt 2019)

Ettersom disse kompakte bobilene gjerne får tilnavnet bybobil, så syntes jeg jo nesten at jeg måtte ta bilde av den i en by, og den største jeg var innom var Bergen.

Men la oss gå tilbake til starten på turen. Til Northern Miles Bobil og Fritid i Råde.

Når vi tester biler så betaler vi ikke for å låne dem, og hos de fleste bilmerker så trenger man ikke levere tilbake bilen med full tank eller gullende ren. Bompasseringer dekkes av den som eier bilen, og alt annet, som parkering, ferger og nødvendig drivstoff underveis dekkes av oss. Dermed var det samme forhold da jeg skulle teste bobil. Greit at det blir så like testforhold som mulig.

Man setter seg opp i de fleste bobiler, også her i denne Swift Toscane 599 som er bygget i en Fiat Ducato. Setet er komfortabelt å sitte i, og med cruisekontroll er det nesten overraskende trivelig å kjøre denne bobilen.

Førermiljøet i denne Fiat Ducatoen er ikke det jeg vil definere som «veldig moderne», men du har en meget god girkasse som spiller godt på lag med en 2,3 liters dieselmotor med 130hk.

Jeg har testet en natt i en alkovebobil med kone og barn, men den var ikke like trivelig å kjøre som denne. Her har du en smalere og kortere bil som er fin å manøvrere på alle slags veier, og som kommer seg fint opp bakker.

Bobilen er 6 meter lang, 2,72 meter høy og 2,26 meter bred, den har en maksvekt på 3500kg så alle med vanlig førerkort kan kjøre denne. Nyttelasten er på 575kg, så her kan man ta med bagasje. 4 personer kan sitte i den med sikkerhetsbelter, og det er mulig å lage sengeplass til 3 personer.

Det regnet da jeg skulle hente bobilen, så de tok den inn i lokalene til Northern Miles for å ta gjennomgangen av den der. Når man, som meg, knapt nok har kjørt bobil før, er det veldig kjekt med litt omvisning og opplæring.

Før jeg hadde kjørt bobil tenkte jeg at det var «koplisert», men det er jo ikke det, er bare greit å vite hvor saker og ting befinner seg og hvordan man skal betjene lys, vann og varme og slikt.

Bakom forsetene har man «stua» og «spiseplass» om været ute er litt kaldt. Om man rusler bakover i bobilen finner man kjøkkenet på venstre side og badet på høyre side, før man kommer bak til dobbeltsenga og skapavdeling.

Over her kan du se et videoklipp der jeg forsøker å vise fram bobilen litt, vise fram kontrollpanel og litt forskjellig annet.

Det slo meg raskt at det var veldig mye fint å se på utenfor bobilen i dette landet her, og det ble mange stopp for å knipse bilder og for å «ta inn» alt det fine. Kunne jo ikke bare suse forbi alt sammen.

Jeg kjørte via Drammen og Kongsberg, og i retning Geilo. Bildet over her tok jeg på høyfjellet litt før ankomst Geilo.

Høstfargene var utrolig fine, selv om det ikke var så mange store trær her oppe.

Fine lommer som dette var det mange av, så jeg skjønner godt at fjellfolk og folk som vil se Norge er glade i bobil!

Når man tar pause har man jo med seg «spiseplassen» og «kjøleskapet» og «toalettet» – man kan med andre ord ta pause når man vil istedenfor å ta pause når man må. Når man kjører litt rundt i mer spredt bebygde deler av landet merker man også at det ikke vrimler av bensinstasjoner eller spisesteder å stoppe på også.

Jeg hadde kjørt fra Grimstad til Råde, og hadde planer om å komme meg fra Råde til Eidfjord med bobilen første dag. Ettersom det er et stykke hadde jeg ikke tatt meg matpauser før Geilo, men da var det jammen meg på tide med litt middag. Og jeg dro mett og glad videre.

Da jeg kom opp på Hardangervidda var det eneste jeg kunne se refleksene på de enorme stolpene som var satt opp til de som skal brøyte denne veien om vinteren. Rett og slett bekmørkt, så jeg bestemte meg for å overnatte på en diger lomme ved veien oppe på vidda, så jeg kunne få se litt hvordan det så ut der oppe.

Her ser du at vinduene i bobilen er klargjort for soving, alle kan skjermes, og plutselig har du soverom med bad og kjøkken. Med denne bobilen kan du fricampe i et par tre netter før du bør bevege på bobilen igjen for å lade opp batterier, men for meg som skulle langt var ikke det noe tema å stå mer enn 1 natt på hvert sted.

Nå hadde ikke jeg med målebånd, men for meg som er 184cm lang var det ikke det å ligge strak ut som fristet mest. Jeg kunne få det til, men da fikk tærne litt for lyst til å dytte i veggen. Bredden på denne sengen tilsier at man bør være gode venner med den man deler denne sengen med. Madrassene baki her var ganske så gode, og jeg er relativt kresen på sånt.

Det var kanskje «litt langt opp» til sengen? Skulle nesten ønsket meg en krakk, men det kan man jo lett ta med seg.

Masse ekstra lys, USB og strømtilkoblinger baki her, men strømtilkoblingene fikk jeg bare liv i når jeg senere overnattet på campingplass og var tilkoblet ekstern strøm.

Neste morgen stakk jeg hodet opp av takluka over sengen bak i bobilen, og ble veldig glad for at jeg hadde overnattet her, så jeg ikke gikk glipp av å se Hardangervidda!

Fraværet av trær, sammen med nærværet av høstfarger var skikkelig fint. Utrolig åpent og flott landskap å våkne opp til!

Badet kan man nok gjøre mer på enn det jeg gjorde. Krana er en uttrekkbar dusj, og toalettet kan man vri på slik at man får plass til å sitte på det. Selv jeg, som er relativt lang, slet litt med at toalettet var litt «høyt», så her skulle jeg også gjerne hatt en krakk til bena.

Jeg må nok si at jeg foretrekker bad på normal størrelse, men man får gjort alt man må her inne, og man får stelt seg.

Frokosten smakte godt med denne fantastiske utsikten i alle tre vinduer man har utsikt gjennom fra spiseplassen.

Turen gikk videre, og det var mange anledninger langs veien på Hardangervidda til å være glad for at jeg tok mesteparten av turen her i dagslys.

Jeg kom da fram til Eidfjord etterhvert, også en plass man helst vil se i dagslys, skikkelig vakkert!

I Voss var været skikkelig fint, så her tok jeg lunsjstopp på en parkering for busser. Det skal man kanskje egentlig ikke gjøre med en bobil, men det vrimlet av ledige parkeringsplasser for turistbusser, så jeg koste meg med skivene og nøt utsikten.

Jeg dro egentlig tur-retur Bergen for å ta bildet som er hovedbilde i saken her, før jeg suste videre forbi Voss igjen retning Vikøyri, der jeg hadde booket plass på en Campingplass som snart skulle stenge for sesongen.

Det var meldt væromslag neste dag, så på veien til Vikøyri fikk jeg nok tid til å tenke over hvor liten man er, selv med bobil, om naturkreftene virkelig slår til. Værmelderne kom med varseltrekanter, snøkaos, fare for stengte veier, slikt må man bare ta hensyn til.

Jeg bestemte meg for å ta første ferge neste morgen, for å prøve å rekke over den korteste og nærmeste fjellovergangen før uværet kom «litt utpå dagen neste dag» i følge værmelderne.

Det fine med campingplass var WiFi, strømtilkobling og sanitæranlegg.
Joda, har da greit med mobildata, men veldig kjekt å ha WiFi og strøm om man skal jobbe litt skikkelig.
Joda, har også bad i bobilen, men du verden så deilig med do i normal høyde som ikke er trang!

Det ble tidlig kveld i bobilen, for neste morgen skulle jeg dra fra campingplassen 05:10 på morgenen.

Her på ferge nummer 2 denne dagen før sola hadde rukket å stå opp. Deilig med bobil som ikke er så vanvittig diger når man skal på ferger og parkere og slikt.

På vei opp til høyfjellet, regnet hadde såvidt begynt å komme, og jeg var litt usikker på hvem som kom seg først opp dit, meg eller uværet.

Jeg rakk det, men uværet kom like bak. Her har jeg kommet meg ned igjen til Valdres.

Jeg vet ikke om du har sett på vulkanfilm, der den pyroklastiske skyen forfølger en bil eller noe slikt. Uværet kom like bak bobilen, som en vegg, så jeg kjørte på til jeg kom til Fagernes før jeg tok meg en skikkelig matpause der, og lot det kjipe været ta meg igjen.

Siste natten tok jeg også på campingplass litt nord for Gjøvik, med strøm og WiFi og en skikkelig deilig dusj!

Ganske så fin belysning inne i bobilen, man følte seg velkommen!

Fint også med strøm og WiFi så man kunne se litt på TV på datamaskinen. Det var oppheng til flere TV’er i bobilen, men det var ikke hengt noen opp der enda.

Når jeg ruslet rundt der gulvet var på det laveste, så hadde jeg akkurat nok plass til å slippe å bøye meg. Er man mye over 185cm mistenker jeg at man nok velger å bøye seg litt her inne.

Det ble en del måltider med flott utsikt på denne turen, og det mistenker jeg at folk som kjøper seg bobil også opplever. Måltider med flotte omgivelser utenfor. Jeg dro på tur på høsten, med «fare for snø» på fjellet, og da er det ikke så mange måltider man tar utenfor bobilen.

På varmere sommerturer ser jeg levende for meg hvor deilig det må være å vippe ut et campingbord og et par gode campingstoler og ta noen måltider utenfor bobilen.

Pakket og klar for å dra tilbake til Råde med bobilen.

Var det moro å tømme do?
Nei, ikke moro å tømme kassettdo, men det var en veldig grei løsning for å få gjort dette på campingplassen.

Var det moro å tømme gråvann?
Ja, det gjorde jeg fra et panel over sidedøren med en knapp etter jeg hadde parkert ved et sluk i bakken, så det var moro.

Var det moro å levere tilbake bobilen?
Nei, skulle gjerne ha beregnet noen flere dager på turen, for det ble litt mye kjøretid og litt lite tid til å «stå i ro» og nyte bobilens fasiliteter. Kan lett se for meg at det må være svært så trivelig å dra på ferietur med bobil. Denne var såpass trivelig å kjøre at jeg gjerne skulle «oppdaget» nord-norge med den!

Er det trangt i bobil?
Ja, det er jo naturlig nok ikke mye ekstra tumleplass i en bobil, og er man flere i en slik må man planlegge litt hvem som beveger seg hvor og når. Alt er liksom laget slik at man skal få utnyttet plassen best mulig, så da vil noen lett definere dette som trangt.

Er det ikke kaldt i en bobil når temperaturen ute nærmer seg 0 grader?
Nei, det var ikke det, man velger i noen paneler her hvor varmt man vil det skal være i bobilen, så frysing ble det ikke noe av.

Er bobil billig?
Nja, her kjøper man jo bil og campingvogn samtidig på et vis, så helt galt er det jo ikke, men blir fort i overkant av 700 000 for en ny bobil. Denne bobilen jeg har testet koster 799 000 for demobilen og 819 000 for en ny 2020 modell.

Tilabke i Råde hadde Swift Toscane 599 fraktet meg 1 234,2 kilometer, gjennom vakker norsk natur, opp fjell, ned fjell og på motorvei. Moro å få oppleve bybobil, som var fin å kjøre, mye mindre nedgiring her enn i alkovebilen jeg hadde testet før engang.

Hvem vet, kanskje det blir mer bobiltesting når våren kommer?

Takk til Northern Miles Bobil & Fritid for lånet av Swift Toscane 599!